Dette er ingen hyggelig historie, men det er viktig at den fortelles. Disse dagene har vært mine tyngste og vanskeligste som oppdretter og de siste dagene har vært full av selvransakelse, anger, sorg og bebreidelse. En nyfødt valp er svært sårbar og særlig de første ukene. De er avhengig av en mor og en oppdretter som beskytter de, mor gjør jobben sin på en eksemplarisk god måte. Oppdretter derimot gjorde en katastrofal feil ved å ikke lytte til sin egen magefølelse og aksepterte råd på tvers av hva jeg følte meg komfortabel med.  

Som de fleste har fått med seg så fødte Oliane en død valp og gikk igjennom en vanskelig tid etterpå.  Naya fødte åtte velskapte valper som spiser som små monstre. Åtte valper er lang fra et lite kull og hun må om kort tid bruke ekstreme mengder energi for at de fremdeles skal få åpen melkebar. Et tema kom opp og det var å flytte noen valper fra Naya til Oliane, men jeg var svært usikker på dette og jeg hadde en dårlig magefølelse. Fungerte en slik løsning så ville dette vært bra for både Oliane og Naya, flere oppdrettere med lang erfaring anbefalt meg å gjøre dette og jeg tok en telefon til vår faste dyrlege på Anicura Elverum som også fortalte at om det fungerte så var det heldig for begge mødrene, men at jeg måtte være veldig klar over at den tispen vi la valper til kunne ta valpen og det kunne gå svært fort. 

Nå begynner dere nok å forstå hva denne historien skal handle om. For det var nettopp det som skjedde. Tispen aksepterte valpen under tvil en liten periode, men så smalt hun til. Lille Tåke hylte og vi rakk akkurat å få hånde imellom, men var det nok? I de førsten minuttene så det ut som et overfladisk sår på Tåke, men ved nærmere observasjon så vi et buksår og at bakbeina hennes ikke hadde noen bevegelser. Vi hastet i bilen og kom oss i rekord fart til Elverum. Det var Veterinærhuset som hadde vakt og de så knapt på Tåke før de mente vi skulle avlive. Jeg måtte nærmest tvinge frem et røntgenbilde og opplevde dette som svært uprofesjonelt, vi valgte å kjøre ned til Empet Skedsmo dyresykehus. 

På Empet står de klare fire stykker når vi kommer og vi får tatt inn Tåke med en gang. De tar en rekke tester som viser gode resultater, men det er stor bekymring for buksåret. Det er også bekymring for manglende tonus i bakbeina, men hun har reflekser i både halen og i anus noe som kan tyde på at nerver kan være i press. Vi tar et røntgen som viser skade på bekken, men en så ung valp gror dette sammen uten noen problemer. Vi ser at ryggraden er fin og ingen tydelige bruddskader utover bekken. Vi beslutter å få skylt og lukket sårene til Tåke. Man er bekymret for infeksjon, men også narkose er svært skummelt på en så liten valp. Vi blir værende på Empet igjennom natten og de lover oss at om de forstår at hun ikke vil overleve under operasjonen så vi vi få komme inn så hun ikke er aleine på reisen videre. Det er også nå Mari gir henne navnet Tåke. 

Hun kommer seg igjennom den første operasjonen og hun beskrives som en skikkelig figheter. De neste timene nå blir avgjørende. Medisiner fungerer ikke på samme måte som på voksne hunder og man er redd for at antibiotika ikke fungerer. Hun har nå dårligere almenntilstand og er påvirket etter narkosen og smertestillende som hun får intravenøst. Hun har nesten ikke sugerefleks og drikker ikke melk. Mens vi sitter og venter så kommer det inn en familie med en tispe som skal føde. De leverer hun til klinikken og dette var godt nytt for Tåke. Tispen føder den natten og Tåke får råmelk fra denne tispen. På morgenen får vi beskjed om at det virker som antibiotikaene fungere og det meldes om at de ikke finner tegn på infeksjon etter bukhinneoprasjonen. Samtidig er det observert smertetonus i et av bakbeina. Vi begynner for første gang å få troen på at dette kan gå veien.  

Den neste dagen viser Tåke bedring på en rekke parametere, men de finner ikke mer reaksjon på smerte i bakbeina. Hun suger melk fra flaske, nå mer og mer. Temperaturen stabiliserer seg, og det er ingen tegn til infeksjon. Hun flytter ut av kuvøse og vi flytter ut av venterommet og inn på nærmeste hotell så vi skal komme kjapt til klinikken om det oppstår noe. Det er fremdeles svært kritisk for Tåke. På søndag har de fått stabilisert henne nok til at vi kan ta et MR-bildet av området som er i skygge for røntgen og eventuell bløtvevsskade eller press på nervene. Vi må reise til Vetlabs i Oslo og hun må nok engang sederes, men ikke så mye som under operasjonen. Nok en gang så går sedasjonen bra, men hun har lav temperatur og i timene etter ingen sugerefleks. Vi tar henne tilbake til Empet for å stabilisere henne. 

Etter dette så tar vi med oss tåke hjem. Hun skal få være sammen med søsknene sine. Vi låner to valper fra Naya og la de sammen med Tåke i egen valpekasse med varmelampe og varmematte og gjett om hun ble glad. Dette gjorde vi vi både for at Tåke skal føle nærhet og varme fra flokken sin, men også fordi vi ønsker at hun skal lukte det samme slik at vi kan legge henne sammen med mor og hun aksepterer Tåke igjen. Etter noen timer får Tåke amme fra mamma under streng kontroll fra oss og på dette tidspunktet avventer vi at de får kontakt utover at hun drikker melk.   

Mandagen kommer og klokken 13:00 Ringer Empet. De har da fått svar på bilden fra ekspert i USA som gir Tåke under fem prosent sjanse for å gå igjen. En tann har penetrert store deler av ryggmargen og dette er grunnen til at hun ikke viser smerte i bakbeina. Det var hele tiden bestemt hvor den etiske grensen skulle gå og det var ikke aktuelt å begynne å skru på en så liten valp. Det var heller ikke aktuelt med rullestoler eller et liv der hun ikke får kunne være den hunden hun er skapt som. Det var heller ikke aktuelt å vente og se noen måneder om dette gikk over slik at MR var svært viktig. Tåke er nå åtte dager og har svært begrenset kjennskap og følelse av verden og de fleste sanser er svært lite utviklet. Jeg ringer Ancura Elverum for å avtale avliving. Den siste halvtimen før vi må reise dit legger vi Tåke inn til mor. Mor tar henne imot og jeg har aldri sett en valp drikke så mye melk. Mor sleiker henne masse og hun går på do, noe hun ikke hadde gjort siden vi hentet henne. Vi sitter alle sammen i valpekassen og tårene renner. Når Tåke sovner pakker vi henne inn i pleddet og setter kursen for Elverum. På vei til Elverum setter de ned snøstikker i veien, det første tegnet på vinteren ble til ære for Tåke hele veien til klinikken og tåke sover full i magen og nysleiket av mor og merker ingen ting. Når vi kommer frem møter vi en tydelig preget veterinær. En mann jeg setter stor pris på og som alltid er der når vi har det som vondest. Tåke våkner så vit når vi setter første sprøyten og gir oss noen godlyder. Jeg tar ansvaret mitt og sender henne over regnbuen full av skam og skyld. Jeg er så utrolig lei meg Tåke! 

 

Jeg er sint! Jeg er fryktelig sint på meg selv som ikke fulgte magefølelsen. Det er en person aleine som er ansvarlig for dette og det er meg selv. Man skal alltid følge magefølelsen og man skal tørre å si tydelig nei, uansett om andre forsøker å overtale deg til noe annet.  Samtidig har jeg påført andre mennesker en bunnløs sorg, en sorg de kommer til å slite med i dagene, ukene og månedene som kommer. Gode intensjoner er ikke alltid det som gir de riktige utfallet og konsekvensen for et forsvarsløst lite nurk som ante fred og ingen fare ble katastrofale, helt uavhengig av intensjoner. Jeg er utrolig lei meg for at Oliane ble presset til å gjøre noe hun ikke ønsket og det kan ta tid før vi får den gode relasjonen igjen. Sist men ikke minst er jeg forbannet på et forsikringsselskap (Agria) som jeg betaler 90 tusen til årlig og som hele tiden snor seg unna med ulogiske regler, forbehold, liten skrift og andre innretninger som gjør at de ikke tar ansvar når krisen er der for ungene mine. Jeg har forsikring fordi dyra skal være trygge og de er det viktigste jeg har. Nå skal jeg finne en løsning der små klausuler og andre krumspring fra pengegriske og kyniske selskaper får styre sikkerhetspolitikken i teamet. Forsikring hos Agria eller andre er ikke lenger trygt, og empatiløse selskaper får ikke lenger være rådende i våre liv. Nå er det et spørsmål om jeg kan beholde noen fra dette kullet i det hele tatt, men Tåke skulle bli om hun kom igjennom dette.

Nå sitter jeg igjen med en rotløs tomhet og en avsky fordi jeg har såret de rundt meg. Når jeg skriver dette så er dette en tekst som også skal hjelpe meg til å samle trådene og følelsene kort tid etter hendelsen. Dette ble en svært dyrbar erfaring og læring på bekostning av et lite liv som hadde mange år foran seg i selen, i sofaen, i sengen og på tur. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for hjelpen og støtten, alle de gode etiske diskusjonene underveis og alle rådene fra Tone og Lene på Empet i Skedsmo. Dere brydde dere virkelig og dere hjalp oss gjøre det som var riktig. Dere var ikke redde for å si det dere mente, og dere var ikke redde for å stile de vanskelige spørsmålene.  Jeg er så enormt takknemlig til alle dere som jobbet med Tåke og som gikk med Tåke i bh-en i fire dager og ga henne masse omsorg, nærhet og varme. Jeg er også veldig takknemlig for AniCura Elverum og Morten som alltid stiller opp med gode råd i en fin balanse. Du sa vi skulle passe på, men jeg hørte bare alt det foran. Tusen takk til Lena som slapp alt hun hadde i hendene og var med oss store delen av den første natten på EMPET, du var der når jeg trodde jeg skulle bli gal og mista totalt retningen i noen timer og Mari, jeg har ikke ord, dette var kun min feil. Du er den varmeste og mest omsorgsfulle menneske jeg kjenner, mist aldri det. Jeg er også utrolig stolt av elevene som holdt maskineriet igang sammen med Odd Erik som også skal ha en stor takk.

Nå er det lett å være etterpåklok, men om du vurderer å gjøre det som jeg gjorde så les dette først. Enda en stjerne på himmelen fra oss, men denne kommer jeg nok aldri helt over. Lytt alltid til magefølelsen din, gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden og selv om intensjonene er gode så trenger ikke resultatet å bli det. 

 Do not stand
          By my grave, and weep.
     I am not there,
          I do not sleep—
I am the thousand winds that blow
I am the diamond glints in snow
I am the sunlight on ripened grain,
I am the gentle, autumn rain.
As you awake with morning’s hush,
I am the swift, up-flinging rush
Of quiet birds in circling flight,
I am the day transcending night.
     Do not stand
          By my grave, and cry—
     I am not there,
          I did not die.

 

Hvil i fred Tåke – Unnskyld …